Av Chris Grinter, on July 25th, 2011 This Monday I am departing from the usual Arctiinae for something completely different – a microlep! This is a Nepticulidae, Stigmella diffasciae, and it measures in at a whopping 6 mm. I can’t take credit for spreading this moth – all of the nepticulids I have photographed are from the California Academy of Sciences and spread by Dave Wagner while he was here for a postdoctorate position.
The caterpillars mine the upper-side of the leaves of Ceanothus and are known only from the foothills of the Sierra Nevada in California. If you’re so inclined the revision of the North American species of the genus is freely available here (.pdf).
 Stigmella diffasciae (Dvergmøll)
Av Chris Grinter, på 22 juli, 2011 It’s been a little while since the last GOP challenge, men this is a softball. I’m hoping they were just too lazy to find a more suitable image…
Av Chris Grinter, on July 19th, 2011 What would Jesus do if he had some free time – maybe cure a disease, end a war, or feed the starving – but nah, everyone sees that coming. Why not shock them to the core – burn your face on a Walmart receipt! I det minste, that’s what a couple in South Carolina believe to have found, en Walmart receipt with Jesus’s face on it. This isn’t exactly new or exciting, humans have a wonderful ability to recognize a face in just about anything. Jesus and other characters “appear” on random things all the time, and even in 2005 a shrine was built to the Virgin Mary around a water stain in a Chicago underpass.
Pareidolia anyone? Egentlig, that face looks pretty convincing, I’m not too sure this wasn’t just faked or “enhanced”. The closeups even look like there are fingerprints all over it. Since I don’t have a walmart anywhere near me or a walmart receipt on hand I can’t determine how sensitive the paper is and how easy it would have been to do – but how long do you think before it shows up on ebay? I et hvert tilfelle, it looks much more like James Randi to me than Jesus (at least we actually know what Randi looks like!).
 from CNN
Av Chris Grinter, 18. juli, 2011 Over på Arthropoda, stipendiat SFS bloggeren Michael Bok delte et bilde av sitt felt buddy, Plugg den grønne frosk. My first thought was of a similar tree frog that haunted welcomed me everywhere I went in Santa Rosa National Park, Costa Rica. Unødvendig å si, Costa Rica instills a sudden habit of double checking everything you are about to do. This species is known as the milk frog (Phrynohyas venulosa) for their copious amounts of milky white toxic secretions. One of the first stories Dan Janzen told me while while I was with him at Santa Rosa was about this species – and accidentally rubbing his eye after holding it. Thankfully the blindness and burning was only temporary.
 Milk Frog: Phrynohyas venulosa
Av Chris Grinter, 18. juli, 2011 I’ll keep the ball rolling with Arctiinae and post a photo today of Ctenucha brunnea. Dette møll kan være vanlig i høyt gress langs strendene fra San Francisco til LA – men i de senere tiårene tallene i denne møll har vært fallende med habitatødeleggelse og invasjonen av strand gress (Ammophila arenaria). But anywhere there are stands of giant ryegrass (Leymus condensatus) you should find dozens of these moths flying in the heat of the day or nectaring on toyon.
 Ctenucha brunnea (Erebidae: Arctiinae)
Av Chris Grinter, på 12 juli, 2011 Vel som du kanskje har gjettet motivet er ikke så sjokkerende som tittelen antyder, men jeg kunne ikke hjelpe, men å spinne fra Guardian artikkelen. Jeg synes det er hysterisk morsomt når jeg kommer over noe som sier forskere er “forbløffet”, “forvirret”, “sjokkert”, “rådvill”, – Jeg antar det er et tema for en annen tid… Likevel en virkelig kul sommerfugl har dukket opp på “Sensasjonelle sommerfugler” utstilling på British Museum i London – en bilateral gynandromorf! Det melder The Guardian i dag at dette eksemplaret av Papilio memnon nettopp dukket opp og begynner å trekke små mengder av besøkende. Jeg vet at jeg gjerne vil se en av disse i live igjen – selv om zoo-situasjonen ville ta bort ganske mye av spenningen. Jeg tror det eneste som er mer spennende enn å se en av disse bor i felten ville vært å nette en selv!
En liten ting snublet mine skeptiske sensorer, og det er sitatet på slutten av artikkelen hentet fra kuratoren for sommerfugler, Hvite frukthager. “Den gynandromorfe sommerfuglen er et fascinerende vitenskapelig fenomen, og er et produkt av komplekse evolusjonære prosesser. Det er fantastisk å ha oppdaget en klekking på museumsområdet, spesielt siden de er så sjeldne.”
Vel, Jeg ser ikke spesifikt hvordan disse er en “produkt av … evolusjonære prosesser” for så vidt alt livet i alt former er et produkt av evolusjon. Disse er sterile “feil” som er kule, men ikke noe som er spesielt utviklet for eller imot. Kanskje det ville være bedre å kalle dette en fascinerende genetikkprosess (som artikkelen faktisk beskriver med nøyaktighet). Også – sommerfugler dukker opp som voksne og klekkes som larver – men det er bare jeg som er kresen.
Av Chris Grinter, on July 11th, 2011 Today’s moth is a beautiful and rare species from SE Arizona and Mexico: Lerina incarnata (Erebidae: Arctiinae). Like many other day flying species it is brilliantly colored and quite likely aposematic. After all, the host plant is a milkweed and the caterpillar is just as stunning (under).
 Lerina incarnata (Erebidae: Arctiinae)
This image of an old, spread specimen hardly does the animal justice, but one lucky photographer found a female ovipositing at the very top of a hill outside of Tucson, Arizona. While you’re at it go check out some of Philip’s other great photographs on SmugMug.
 Lerina incarnata - Philip Kline, BugGuide As I mentioned above this moth also has an equally impressive caterpillar that feeds on Ascleapias linaria (pineneedle milkweed).
Av Chris Grinter, 5. juli, 2011 
It seems like there is a preponderance of urban legends that involve insects crawling into our faces while we sleep. The most famous myth is something along the lines of “you eat 8 spiders a year while sleeping“. Actually when you google that the number ranges from 4 to 8… up to a pound? Not surprising things get so exaggerated online, especially when it concerns the ever so popular arachnophobia. I doubt the average American eats more than a few spiders over their entire lifetime; your home simply shouldn’t be crawling with so many spiders that they end up in your mouth every night! A similar myth is still a myth but with a grain of truth – that earwigs burrow into your brain at night to lay eggs. It isn’t true that earwigs are human parasites (thankfully), but they do have a predisposition to crawl into tight, damp places. It is possible that this was a frequent enough occurrence in Ye Olde England that the earwig earned this notorious name. Cockroaches have also been documented as ear-spelunkers – but any crawly insect that might be walking on us at night could conceivably end up in one of our orifices.
I have however never heard of a moth crawling into an ear until I came across this story today! I guess a confused Noctuid somehow ended up in this boy’s ear, although I can’t help but to wonder if he put it there himself… Moths aren’t usually landing on people while they are asleep nor are they that prone to find damp, tight spots. But then again anything is possible, some noctuids do crawl under bark or leaves in the daytime for safe hiding. I even came across another story of an ear-moth form the UK (not that the Daily Mail is a reputable source).
Naturligvis, some lazy news sources are using file photos of “moths” instead of copying the photo from the original story. It’s extra hilarious because one of the pictures used is of a new species of moth described last year by Bruce Walsh in Arizona. Lithophane leeae has been featured on my blog twice before, but never like this!
On a closing note here is a poem by Robert Cording (also where the above image was found).
Consider this: a moth flies into a man’s ear
One ordinary evening of unnoticed pleasures.
When the moth beats its wings, all the winds
Of earth gather in his ear, roar like nothing
He has ever heard. He shakes and shakes
His head, has his wife dig deep into his ear
With a Q-tip, but the roar will not cease.
It seems as if all the doors and windows
Of his house have blown away at once—
The strange play of circumstances over which
He never had control, but which he could ignore
Until the evening disappeared as if he had
Never lived it. His body no longer
Seems his own; he screams in pain to drown
Out the wind inside his ear, and curses God,
Who, hours ago, was a benign generalization
In a world going along well enough.
On the way to the hospital, his wife stops
The car, tells her husband to get out,
To sit in the grass. There are no car lights,
No streetlights, no moon. She takes
A flashlight from the glove compartment
And holds it beside his ear and, unbelievably,
The moth flies towards the light. His eyes
Are wet. He feels as if he’s suddenly a pilgrim
On the shore of an unexpected world.
When he lies back in the grass, he is a boy
En gang til. His wife is shining the flashlight
Into the sky and there is only the silence
He has never heard, and the small road
Of light going somewhere he has never been.
– Robert Cording, Common Life: Poems (Fort Lee: CavanKerry Press, 2006), 29–30.
Av Chris Grinter, på 30 juni, 2011 
 Micronecta scholtzi Åsene i det europeiske landskapet er i live i koret av amorøs, skrik, mannlige vannlevende insekter. Den lille insektet ovenfor, Micronecta scholtzi (Buksvømmere), måler på hele 2,3 mm og gir likevel en klikkende/summende lyd høres for mennesket øre over vannoverflaten. For å sette det i perspektiv: Det er nesten umulig å prøve å høre noen snakke under vann mens du står ved bassengkanten, Likevel genererer dette insektet et klikk høyt nok til å kunne forveksles med en jordbasert leddyr. Selv om det ikke høres så imponerende ut når vi er omgitt av andre høye insekter som cikaden, M. scholtzi viser seg å være et fantastisk høyt dyr når du tar i betraktning kroppsstørrelse og medium lyden formerer seg for å nå øret vårt. Sett i antall intensiteten til klikkene under vann kan nå opptil 100 dB (Lydtrykknivå, SPL). Krympe oss inn i insektverdenen, og denne lydproduksjonen er lik a jackhammer i samme avstand! Så hva i all verden har tillatt denne lille feilen å lage denne lyden og slippe unna med den i en verden full av rovdyr?
Forfatterne påpeker naturligvis hvor overraskende disse resultatene er. Det første som blir tydelig er at vannbåtmennene ikke må ha noen auditive rovdyr siden de i utgangspunktet svømmer rundt og gjør mest mulig støy fysisk for alle små dyr hvor som helst. Dette er egentlig ikke så overraskende siden de fleste undersjøiske rovdyr er strengt visuelle jegere (øyenstikkerlarver, vannfeil og biller osv…). Det er svært sannsynlig at seksuell seleksjon har styrt utviklingen av disse stridulatoriske samtalene til slike forbløffende nivåer. Den nest mest overraskende tingen er klar når du grafiserer hvor høyt disse insektene er i forhold til kroppsstørrelsen. Øverst i grafen er flaskehalsdelfinen (T. truncatus) med sitt berømte ekkolodd. Men den største outlier er faktisk vårt lille insekt nederst til venstre med det aller høyeste forholdet mellom lyd og kroppsstørrelse (31.5 med et gjennomsnitt på 6.9). Ingen andre kjente dyr kommer i nærheten. Det er imidlertid sannsynlig at ytterligere undersøkelse av andre vannlevende insekter kan gi lignende, om ikke mer overraskende resultater!
For å være mer nøyaktig om “skrik”, feilene (feil i dette tilfellet er riktig; Corixidae tilhører ordenen Hemiptera – de sanne feilene) er sannsynligvis stridulerende – gni sammen to deler for å generere lyd i stedet for å puste ut luft, tromming, osv.… I artikkelen spekulerer forfatterne på at “lyden produseres ved å gni en pars stridens på høyre paramere (kjønnsorgan vedheng) mot en ås på venstre lap i det åttende magesegmentet [15]”. Uten å trekke opp sitatet, Det ser ut til at stridulering av menn i slekten er godt dokumentert for tiltrekning. Og som du forventer, nyheter og vitenskapsjournalister leser “kjønnsorgan vedheng” og oversett det til penis: og du ender opp med historier som dette. Funksjonen til paramerene kan løst oversettes til liknende mandler ved at de er motstridende strukturer (vanligvis bevæpnet med hår) for å gripe. Den eksakt bruk av dem kan variere etter art eller til og med ordrer, men de er veldig forskjellige fra penis (= aedeagus) siden de bare hjelper til med å lette parring og ikke leverer sæd. Så i virkeligheten har du kjønnsorganer “klemmer” med en “en skrikende fest”. Og den beste illustrasjonen av en pars stridens er over på gammel blogg Arketype. Denne strukturen er markert nedenfor med gult (og tilfeldigvis eksisterer på magen til myren). Men kort sagt – det er en vanlig riflet overflate som ligner på et vaskebrett. Til slutt bør setningen som er sitert ovenfor oversettes til “to strukturer på tuppen av magen som gni sammen som to fingre som knekker”.
 Detalj av pars stridens (i gult) på den fjerde abdominale tergitten i en Pachycondyla villosa -arbeider (Skanningelektronmikrograf, Roberto Keller/AMNH) Fortsett å lese Den utrolig høyt verden av feil kjønn,en
Av Chris Grinter, 20. juni, 2011 Jeg kommer til å holde ballen rullende med denne serien og prøve å gjøre det mer vanlig. Jeg vil også fokusere på å fremheve en ny art hver uke fra de massive samlinger her ved California Academy of Sciences. Dette bør gi meg nok materiale for… minst noen hundre år.
 Grammia edwardsii (Erebidae: Arctiinae) This week’s specimen is the tiger moth Grammia edwardsii. Up until a few years ago this family of moths was considered separate from the Noctuidae – but recent molecular and morphological analysis shows that it is in fact a Noctuid. The family Erebidae was pulled out from within the Noctuidae and the Arctiidae were placed therein, turning them into the subfamily Arctiinae. OK boring taxonomy out of the way – all in all, it’s a beautiful moth and almost nothing is known about it. This specimen was collected in San Francisco in 1904 – in fact almost all specimens known of this species were collected in the city around the turn of the century. While this moth looks very similar to the abundant and widespread Grammia ornata, close analysis of the eyes, wing shape and antennae maintain that this is actually a separate species. I believe the last specimen was collected around the 1920’s and it hasn’t been seen since. It is likely and unfortunate that this moth may have become extinct over the course of the last 100 years of development of the SF Bay region. Grammia, and Arctiinae in general, are not known for high levels of host specificity; they tend to be like little cows and feed on almost anything in their path. So it remains puzzling why this moth wouldn’t have habitat today, even in a city so heavily disturbed. Perhaps this moth specialized in the salt marsh areas surrounding the bay – which have all since been wiped out due to landfill for real-estate (1/3 of the entire bay was lost to fill). Or perhaps this moth remains with us even today but is never collected because it is an evasive day flying species. I always keep my eye out in the park in spring for a small orange blur…
|
Skepsis
|
